En pilegrim vandrer videre

«Av Guds nåde er jeg et kristent menneske, ved mine gjerninger en stor synder og av stand en hjemløs pilegrim av laveste stand, bestandig på vandring fra sted til sted.»

Sli k starter En russisk pilegrims beretninger. Denne lille boken har i de siste par årene vært min trøst i tunge stunder. I de siste dagene har jeg tatt frem denne boken og leste i den. Det har vært noen tunge stunder etter at de siste avsløringene i den katolske kirke. Ikke fordi jeg selv er katolikk, men fordi jeg har funnet så mye vakkert i den katolsk troen – og har blitt fascinert av den. Jeg vet at det ikke er sammenheng mellom den katolske tro og de overgrep som har skjedd, men sorgen over at dette har foregått er stor i meg – enda større er sorgen over at denne kirken har dekt over virkeligheten for å beskytte seg selv.

En bakgrunn for min åndelig pilegrimsvandring er å finne et sted hvor min tro hører hjemme. Jeg føler ikke at den vanlige statskirken dekker min tro, jeg har heller ikke kunnet finne dette i andre frikirkelige bevegelser (jeg har nok ikke prøvd så hardt heller). Den ortodokse kirke fascinerer meg sterkt, østelig åndelighet har en del dimensjoner som jeg finner svært tiltrekkende. Den katolske kirke fascinerer også sterkt, men det er ikke å unngå at dens strukturer skremmer meg. Det er kanskje det som er mitt problem! Jeg finner ikke ro i skyggen av absolutte kirkevegger! Jeg kan ikke slå meg til ro med at kristendom er forenlig med en masse regler og maktpersoner. Jeg kan ikke dømme mennesker som syndere på grunn av det livet de lever eller den kjærligheten de føler. Jeg er foreløpig bare en hjemløs pilegrim.

Jeg føler savnet etter en større helhet – et sted hvor min tro kan få en havn.

For en stund siden kjøpte jeg Filokalia 1 i en svensk oversettelse. Jeg er ikke så fryktelig glad i svensk språk, men det er litt enklere for meg enn de engelske versjonene jeg har av filokalia. Boken var en oversettelse av Bengt Pohjanen fra Yli-kalix (eller Överkalix som de sier på svensk). Etter å ha bladd litt i den så søkte jeg litt på nettet og havnet på denne siden: http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/NO/sider/TEMA11/Tema11P.htm Det er noe i dette intervjuet som fascinerer meg enormt. Særlig ble jeg opptatt av denne lille setningen: «heile lagnaden til verda finst i eit einaste menneske, og difor er det meiningsfullt å gjera det ein trur på. »

Jeg tror at jeg har vært for opptatt av å finne en menighet i det siste. Kanskje har de siste dagers sjokk vekket opp noe i meg igjen. Det viktigste er ikke hvem jeg identifiserer meg med! Det viktigste er at jeg prøver å leve som en kristen! Hvordan skal jeg kunne vite hvilken kirke som er mest kristelig? Alle kirkene er styrt av mennesker som er like fulle av feil som meg. Jeg tror – og det er kanskje den største og viktigste erkjennelsen – jeg tror! Hvis Gud vil at jeg skal inn i hans menighet så viser nok Gud meg veien til den menigheten jeg hører hjemme i. Inntill det skjer så er det ikke så mye annet for denne pilegrimen å gjøre enn å vandre videre.

Så til alle dere som kjenner sannheten der ute i det digitale universet: Jeg tror ikke at noen av deres menigheter er bedre enn andres – jeg vet ikke hvem av dere som har mest rett! Det eneste jeg vet er at jeg ønsker å bli et bedre menneske!