Publisert av: Vandreren | januar 22, 2014

Det lysner!

Røveren tok klokelig til fornuft, og i samme stund verdiget Du ham Paradiset, o Herre; opplys Du også meg med Korsets tre og frels meg!

Fra Ortodoks bønnebok.

Publisert av: Vandreren | august 28, 2011

Underveis

Etter en lang pause er det på tide å starte med vandringen igjen.

 

Publisert av: Vandreren | september 28, 2010

Det er noe rart med kristne

Etter lang tids surfing på mange nettsider relatert til kristendommen må jeg komme med en bekjennelse: Det er noe rart med kristne!

Det er en ekstrem fiksering på egoet, på seksualitet, på det å tolke kristendommen rett, på å dømme andre kristne retninger, på å formidle den ene absolutte sannhet. Det er ikke rart at så mange får kristendommen i vrangstrupen.

I mine øyne er kristendommen først og fremst nestekjærlighetens religion. Det er mulig jeg tar feil. Mange innlegg på diverse forum vitner mer om fordømmelse enn om nestekjærlighet.

Jeg har ikke nådd det punktet på min vandring at jeg kan si at jeg vet hva som er sann kristendom. Jeg tror heller ikke at jeg kommer til å komme til et slikt punkt! Jeg tror først og fremst at kristendom må vises gjennom gjerninger. Å være kristen forplikter åpenhet og ubegrenset kjærlighet til min neste. Det er ingen enkel oppgave!

Men jeg tror at det første skritt er å åpne sitt hjerte til dem som du tidligere ikke ville høre på. Dagens «spedalske» er de som trenger kjærligheten mest. Du vet hvem jeg mener! De er i ditt nabolag. Hjelper du dem?

Publisert av: Vandreren | september 14, 2010

Gud, hvor er du?

Jeg er sjokkert over hvordan den norske stat behandler de kosovoserbiske barnefamiliene. Jeg er sjokkert over alle nordmenn som støtter denne ugudelige handlingen. Jeg er sjokkert over alle som ønsker å få kastet ut flest mulig mennesker fra landet. Jeg er sjokkert over at man ønsker å få flyktninger hentet ut av kirker med makt!

Jeg orker ikke å argumentere mer om hvorfor dette er galt – jeg har diskutert nok med hjerteløse mennesker i det siste. De er overalt: på jobb, på skoler, i kassakøen, i politikken, i nabolaget – overalt.

Derfor tillater jeg meg å stille et lite spørsmål: Gud, hvor er du?

Jeg vet ikke hvor du er, men en ting er jeg sikker på: det vandrer en brølende løve blandt oss nå.

Publisert av: Vandreren | august 10, 2010

På vei igjen

Etter en lang pause, med mange forsøk på å ta opp tråden, drister jeg meg i gang med et lite blogginnlegg. Har tenkt en del på temaer i det siste, men har liksom ikke funnet så mye å skrive om. Det meste er vel egentlig lite spennende for andre enn meg selv. Men, samtidig ser jeg at et lite blogginnlegg nå og da gjør det enklere å holde tankene fokusert mot det jeg ønsker å fokusere på.

Så dette blir ikke noe annet enn et lite livstegn, og et forsøk på å få igang tråden igjen.

Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg.

Publisert av: Vandreren | april 9, 2010

En pilegrim vandrer videre

«Av Guds nåde er jeg et kristent menneske, ved mine gjerninger en stor synder og av stand en hjemløs pilegrim av laveste stand, bestandig på vandring fra sted til sted.»

Sli k starter En russisk pilegrims beretninger. Denne lille boken har i de siste par årene vært min trøst i tunge stunder. I de siste dagene har jeg tatt frem denne boken og leste i den. Det har vært noen tunge stunder etter at de siste avsløringene i den katolske kirke. Ikke fordi jeg selv er katolikk, men fordi jeg har funnet så mye vakkert i den katolsk troen – og har blitt fascinert av den. Jeg vet at det ikke er sammenheng mellom den katolske tro og de overgrep som har skjedd, men sorgen over at dette har foregått er stor i meg – enda større er sorgen over at denne kirken har dekt over virkeligheten for å beskytte seg selv.

En bakgrunn for min åndelig pilegrimsvandring er å finne et sted hvor min tro hører hjemme. Jeg føler ikke at den vanlige statskirken dekker min tro, jeg har heller ikke kunnet finne dette i andre frikirkelige bevegelser (jeg har nok ikke prøvd så hardt heller). Den ortodokse kirke fascinerer meg sterkt, østelig åndelighet har en del dimensjoner som jeg finner svært tiltrekkende. Den katolske kirke fascinerer også sterkt, men det er ikke å unngå at dens strukturer skremmer meg. Det er kanskje det som er mitt problem! Jeg finner ikke ro i skyggen av absolutte kirkevegger! Jeg kan ikke slå meg til ro med at kristendom er forenlig med en masse regler og maktpersoner. Jeg kan ikke dømme mennesker som syndere på grunn av det livet de lever eller den kjærligheten de føler. Jeg er foreløpig bare en hjemløs pilegrim.

Jeg føler savnet etter en større helhet – et sted hvor min tro kan få en havn.

For en stund siden kjøpte jeg Filokalia 1 i en svensk oversettelse. Jeg er ikke så fryktelig glad i svensk språk, men det er litt enklere for meg enn de engelske versjonene jeg har av filokalia. Boken var en oversettelse av Bengt Pohjanen fra Yli-kalix (eller Överkalix som de sier på svensk). Etter å ha bladd litt i den så søkte jeg litt på nettet og havnet på denne siden: http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/NO/sider/TEMA11/Tema11P.htm Det er noe i dette intervjuet som fascinerer meg enormt. Særlig ble jeg opptatt av denne lille setningen: «heile lagnaden til verda finst i eit einaste menneske, og difor er det meiningsfullt å gjera det ein trur på. »

Jeg tror at jeg har vært for opptatt av å finne en menighet i det siste. Kanskje har de siste dagers sjokk vekket opp noe i meg igjen. Det viktigste er ikke hvem jeg identifiserer meg med! Det viktigste er at jeg prøver å leve som en kristen! Hvordan skal jeg kunne vite hvilken kirke som er mest kristelig? Alle kirkene er styrt av mennesker som er like fulle av feil som meg. Jeg tror – og det er kanskje den største og viktigste erkjennelsen – jeg tror! Hvis Gud vil at jeg skal inn i hans menighet så viser nok Gud meg veien til den menigheten jeg hører hjemme i. Inntill det skjer så er det ikke så mye annet for denne pilegrimen å gjøre enn å vandre videre.

Så til alle dere som kjenner sannheten der ute i det digitale universet: Jeg tror ikke at noen av deres menigheter er bedre enn andres – jeg vet ikke hvem av dere som har mest rett! Det eneste jeg vet er at jeg ønsker å bli et bedre menneske!

Publisert av: Vandreren | april 7, 2010

Sannhet og kjærlighet

I går kveld jobbet jeg med et innlegg i forhold til de siste dagers skandale innenfor den katolske kirke. Jeg ble ikke helt ferdig med det så jeg lagret det som en kladd. I dag tidlig så våknet jeg opp til en sjokkerende nyhet om overgrep av en biskop i den katolske kirke i Norge. Mye av det jeg skrev var nokså likt det jeg skriver i dag, men det var også noe som var mer positivt i går. I dag blir det mye mer negativt.

Hittil synes jeg at det som har blitt publisert på katolsk.no om alle skandalene rundt omkring i verden har vitnet om stor åpenhet og ærlighet – noe som også er helt nødvendig i denne type saker. Husker at jeg ble litt paff da jeg fikk med meg nyheten om at biskopen gikk av på dagen. Jeg følte nok at det lå et eller annet under dette. Avgjørelsen om å fjerne biskopen var helt rett, men jeg er mer skuffet over at man ikke der og da la alle kortene på bordene og kalte en spade en spade! Det hadde vært den rette ting å gjøre både for kirken, offeret og for overgriperen selv. Er man biskop og begår slike handlinger så skal det frem i lyset! Det er godt at slikt kommer frem. For hver sak som kommer opp blir sjansen for at slikt skal skje på nytt mindre.

Jeg har i løpet av dagen sett biskop Eidsvig flere ganger på TV. Han har stort sett svart godt for seg og virker ikke å forsøke å legge skjul på noe som helst. Eidsvig virker som en biskop som søker åpenhet og ryddighet i denne saken, men han klarer ikke å gi et svar som er tydelig nok på hvorfor man ikke har gått ut med rette opplysninger med en gang. At man vil beskytte offeret skjønner jeg godt, men man trenger jo ikke å oppgi noe offer i denne saken! Man trenger kun å si det som det er: Biskopen måtte slutte på dagen på grunn av overgrep mot barn! Så enkelt og så sant er det! Dessverre tror jeg de fleste av oss sitter med en følelse av at dette ble forsøkt skjult og gjemt.

Overgrep skjer ikke bare i den katolske kirke. Det er nok en rekke myndighetspersoner både i den norske kirke og innen andre kirkesamfunn som har mørke hemmeligheter. Og det er nok mange av disse hemmelighetene som er blitt skjult og fortiet, selv om man har vist om det. Det er ikke bare i religiøse organisasjoner slikt skjer! Dette skjer i lag og foreninger, i offentlige institusjoner, i private hjem, på skoleturer, på ungdomsklubber og sannsynligvis av mange personer som vi aldri kunne tenke oss skulle drive med slikt.

Jeg har i lang tid snust på katolismen. Mye har fascinert meg, men det er også en god del som skremmer meg. Maktstrukturene i den katolske kirke fremstår f.eks. som skremmende, men samtidig opplever jeg den katolske tro som veldig mye mer åpen enn jeg først antok. Mye av det jeg har lest på nett og i bøker gir mersmak, men jeg har blitt urolig av overgrepsskandalene i USA, Irland og andre steder. Derfor var det veldig beroligende å se at nettopp dette var så godt og åpent omtalt av den katolske kirke i Norge. Og dermed ble også skuffelsen så mye større når man fikk denne overgrepssaken i Norge. Og ikke minst når man sitter med en følelse av at dette faktisk ble forsøkt fortiet og skjult.

Jeg tror nok at den katolske kirke i norge vil klare å lande på bena. Biskop Eidsvig og alle andre som har uttalt seg i media i det siste virker veldig åpne og klare i sine uttalelser (med unntak av hvorfor man faktisk løy om grunne til overgriperens avgang). Jeg tror at den katolske kirke i Norge ønsker åpenhet og at alle slike saker skal komme frem i lyset. Jeg har mindre tiltro til at det som kommer fra Vatikanet skal kunne vise den samme klarhet og være like tillitvekkende de første par tiårene.

Jeg synes synd på alle de som lider i denne saken. På offerene rundt omkring i verden, på de som har kjempet for å bli hørt, på dem som har fortiet og skjult overgrepene, på overgriperene som har begått disse forferdelige handlinger, på alle de katolikker som i dag føler tristhet, sjokk og sorg over hendelsene.

Jeg har ikke blitt mindre opptatt av den katolske tro på grunn av dette! Jeg kan ikke se et eneste sted at det er mulig å sette liketstegn mellom katolsk og overgrep mot barn – heller tvert imot! Det er ikke troen som fører til overgrep, men det er noe i kirkens struktur som har ført til at dette har kunnet skje på en måte hvor det har blitt skjult og fortiet. Det er det aller viktigste – og det må kirken ta tak i nå! Jeg vet ikke hvordan man skal løse dette – men i slike tilfeller må man ikke gjemme seg bak tradisjoner og maktstrukturer. Her bør noen tenke litt på keiserens nye klær og si det som det er: Det er nok en del mennesker høyt oppe i denne kirken som har stått naken nokså lenge i denne saken!

Jeg ser frem til å fortsette min vandring inn i mysteriene. Jeg synes at det er herlig å lese Augustin. Det er litt beroligende å se at det faktisk er mye av den samme søken i de bloggere jeg ser rundt omkring på nettet som det Augustin søker. Kristendommen har en kraft som har holdt seg i over 2000 år – og som har forandret verden. Kristendommen har også hatt en kraft som har overlevd kirkers utallige krumspring og feilskjær. Jeg befinner meg enda i et skjæringspunkt mellom luthersk, katolsk og ortodoks kristendom – usikker på hvs som egentlig er meg. Jeg tror kanskje at det er derfor jeg trives best med å lese tekster som er svært gamle. Ting som ikke er så preget av hva som er forskjellig og feil, men som fokuserer på hva kristendommen er – og hva den gjør med deg.

For Augustin var det søken etter sannheten som ledet ham til kristendommen. Etter å ha forsøkt en del filosofiske retninger i samtiden kom han frem til at sannheten krever en guddommelig innsikt – en opplyselse i sannhet. Den hele og fulle sannhet kan ikke skues av mennesket alene. Det var i kristendommen han fant muligheten til å rette sjelen mot denne sannheten.

I denne saken tror jeg det er mange biskoper og kardinaler som bør be om at sannheten kommer frem – at det som er skjult bak løgner nå blir trukket frem. Sannhet bør være målet for alle nå – sannhet og kjærlighet!

Publisert av: Vandreren | mars 15, 2010

De Civitate Dei

Av og til er det ekstra deilig når en ny bokpakke kommer i posten. Denne gangen var spenningen ekstra stor når jeg endelig skulle få anledning til å lese en bok jeg har hatt lyst til å lese i mange år: De Civitate Dei – Gudsstaten eller Guds by av Augustin. Denne boken har jeg hatt lyst til å lese siden jeg første gang leste Bekjennelser av Augustin. Bekjennelser har i ettertid vært en bok som jeg har lest mange ganger. Det er en av de bøker som har fascinert meg mest.

Det var med stor andakt og spenning jeg åpnet pakken og endelig fikk se mitt eget eksemplar av denne klasikkeren på norsk. Litt småskuffet ble jeg da jeg skjønte at dette ikke var den komplette versjonen. Men, boken er stor nok som en start. Det er dessuten en omfattende referanseliste hvor det også er oppgitt en dansk fullversjon i 5 bind som jeg håper jeg en gang eier.

Har kommet meg i gang med del 1 som omhandler de hedenske guder og dette liv. Når Augustin går inn på Romerrikets fall er det endel setninger som likegodt kunne ha passet inn i vår egen forbruks- og nytelsesbaserte egoisme:

«Dere ønsker ikke fred og overflod for å kunne leve på ærlig vis, det vil si beskjedent, nøkternt, veloverveid og gudfryktig. Nei, dere ønsker det for å kunne utforske lystens utallige irrganger, i et sinnsykt sløseri. Opplever dere gode tider, vokser det frem en livsstil som gjør mer skade blant dere enn om fiender får herje!»

Det skal bli en sann glede å lese denne boken, og akkurat som med bekjennelser så bruker jeg blyanten flittig til å streke under, kommentere og sette utrops- og spørsmålstegn i selve boken! Det er den beste måten å lese på! Det blir nok flere sitater fra denne boken på bloggen!

Fasten har gått bra hittil – men jeg begynner å bli veldig lei av bananer og appelsiner nå. Søndagsfrokosten fremstår som en velsignelse – da er det ikke faste!

Publisert av: Vandreren | mars 3, 2010

Virkningen av faste

Det er andre året jeg forsøker meg på en faste. I fjor gikk det ikke så veldig bra, startet vel litt for ambisiøst. Følte nok dragningen mot den fasten som jeg hadde lest om i filokalia og En russisk pilegrims beretning. Det ble opp som en løve og ned som en skinnfell!

I år har jeg vært mer moderat/realistisk. Har lest meg litt opp på ulike metoder som andre benytter og fant en faste som jeg tror jeg skal kunne klare. Har hittill kun holdt meg til frukt fra morgen og til kl. 12.00 (som oftest hele arbeidsdagen). Unntaket er søndagene da jeg koser meg med en flott frokost med egg og ristet brød og kjøttpålegg. Dette har vært en stor nok endring for meg som nesten aldri spiser frukt ellers. Det har blitt endel underlige lyder i magen og en svært mange appelsiner i løpet av arbeidsdagen. Heldigvis er appelsinene veldig gode og søte på denne årstiden.

Hver gang jeg spiser mine frukter til frokost/lunsj så er det for meg en liten påminnelse om at jeg faster. Og med denne påminnelsen om fasten er det også en påminnelse om hvorfor jeg gjør det. Det er en troshandling som jeg føler leder tankene litt bort fra arbeidsdagens stress og rutine – og som gir meg en grunn til å huske det guddommelige i hverdagen. Av og til føler jeg også at det setter meg i stand til å forsøke å være litt mer der for de som er rundt meg, men det er alt for sjeldent!

Å spise bare frukt før middag er egentlig ikke så veldig vanskelig. Det romler litt i magen, men det er jo bare en liten påminnelse om at jeg faster. Langt vanskeligere er det å forsøke å holde fokus på den sjelelige delen av fasten. Selv om magen romler og jeg blir påminnet at det er fastetid så flakker tankene hit og dit – og sjeldent får jeg tid til bønn eller ettertanke. Forsøker å lese litt, men det har blitt litt sporadisk og tilfeldig.Håper å finne litt mer tid til bønn og ettertanke fremover mot påsken. Skulle veldig gjerne også ønske at jeg husket å være mer ydmyk og tilstede for både venner og familie.

En glede som jeg har funnet i fasten er gleden over middagen etter at arbeidsdagen er slutt. Helt vanlige hverdagsmiddager blir nesten som et lite festmåltid nå for tiden. Og inndirekte har dette nok ført til en større takknemlighet over de gaver som bordet dekkes med. Kan ikke huske at jeg har satt så stor pris på fiskepinner, fiskekaker, posesupper eller annet lettvint tidligere.

Har bestilt noen nye bøker som jeg håper skal vekke meg litt opp igjen. Litt knyttet til Augustin og noe om Filokalia. Gleder meg til bokpakken kommer.

Ja, nå er det bare å hoppe i seng. I morgen blir det en appelsin og litt kaffe – og kanskje man når en liten bønn før dagens stress er i gang igjen!

Ora et labora!

Publisert av: Vandreren | februar 14, 2010

Snart begynner fasten

Det er nå nesten en måned siden siste oppdatering fra meg. Jeg blir nok lett avledet og distrahert i det daglige liv, og det er ikke alltid man finner seg tid til å skrive noe. Og det er jo også slik at av og til er det bare helt tomt for ideer til tema. Dessuten føler jeg meg ofte for trøtt og utslitt til å kunne sette meg ned med blogg når det er blitt stille i huset.

Det har blitt litt for lite lesing av bøker i det siste – og alt for mye passiv TV-titting. Det hjelper ikke så mye på inspirasjonen å sitte foran TV-skjermen!

Søndagen er en dag som jeg føler fyller meg mer med tanker og ro enn resten av uken. Det er litt lettere å få fokuset på de mer åndelige dimensjonene på en søndag, når man ikke har noe stress med handling, kjøring til og fra treninger, arbeid eller TV-kos. Søndag er en rolig dag – et nødvendig pusterom i det daglige slit. Men, i det siste har jeg merket at det har sneket seg inn en følelse av at jeg engster og gruer meg til å starte på ukene. En frykt for å måtte forlate søndagsroen og starte med det daglige stresset. Skulle gjerne ha tatt meg litt tid til bønn og fordypning, men det er dessverre ikke så lett å få til.

Mitt mål for årets faste er å forsøke å få litt mer av søndagen inn i alle ukedagene. Å ta det litt roligere, konsentrere meg mer om å lese, om litt ettertanke over mysteriene, troen og å skape litt mening i det daglige slit. Kanskje finne frem til noe av det som var intensjonen med denne pilegrimsvandringen – å finne frem til en tro som står stødig i det daglige liv og som ikke flakker hit og dit.

40 dager er lenge og det er nok ikke så mye jeg kommer til å ofre av dagliglivets goder, men noen mål har jeg satt meg. En del kan bli vanskelige å oppfylle, men det bør jo være noe som merkes – og som er en ekte forsakelse! Mitt største håp for denne fasten er at en tryggere tro skal feste seg i meg. Kanskje det kan hjelpe meg i å bli et bedre menneske for mine medmennesker. Litt mer ydmyk, litt mindre brautende – og mye mer takknemlig!

Hvis noen av mine lesere ønsker å bidra med en bønn så be gjerne for at jeg skal kunne finne en trygghet i troen igjennom årets faste.

Older Posts »

Kategorier