Publisert av: Vandreren | januar 15, 2010

Hjelp jordskjelvofrene på Haiti

Ofre for jordkjelvet på Haiti trenger vår hjelp nå!

Selv om kontoen for de fleste av oss er preget av julefeiringen så oppfordrer jeg alle som besøker bloggen om å gi et lite bidrag til hjelpearbeidet. Bruk en av lenkene under:

http://www.caritas.no/ – den katolske kirkes hjelpeorganisasjon

http://www.kirkensnodhjelp.no/

http://www.reddbarna.no/

Alle bidrag hjelper!

Publisert av: Vandreren | januar 2, 2010

Juletiden – i etterkant

Julen er en fantastisk tid, en høytid som jeg ser frem til. Men det beste med julen er nesten de små forberedelsene i adventen. I år hadde jeg for første gang en liten julekrybbe hjemme. Det blir nok en tradisjon fremover. Skal forsøke å få tak i en litt større til neste år.

Dessverre ble nok mye av fokuset i årets julefeiring rettet mot forbruk, fråtsing og gaver. Det er nesten umulig å ikke bli sugd inn i dette når man har små barn og tenåring i huset. Jeg er også veldig glad i god mat og drikke, og jeg hadde vel mitt hovedfokus der i år også. Når det begynte å nærme seg nyttårshelgen så kom tankene på at dette egentlig begynte å bli mye mer en nok! Da var det at jeg husket at det snart skulle bli fastetid – og det ser jeg virkelig frem til nå. Tror det er mye lettere å verdsette det som betyr noe hvis man selv forsaker noe, i fråtsingen finner man bare en kvalmende hunger etter mer, mer og mer.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal ha min lille julekrybbe med Maria, Josef og Jesus stående på peisen frem til neste jul!  Tror faktisk den er mer synelig for meg på en vanlig lørdagskveld enn i selve julen.

Men, jeg liker å feire! Ser frem til en flott påske med god mat og drikke etter en lang fastetid!

Publisert av: Vandreren | desember 2, 2009

Jomfru Maria

Et av de tidligste «tegn» jeg fikk på at noe var i endring i mitt religiøse liv var mitt første møte med Maria.
Nå mener jeg ikke at jeg faktisk møtte Maria, men det var en forunderlig opplevelse som fikk meg til å bli klar over henne på en helt ny måte.

Ettersom jeg har en god protestantisk oppvekst så har jeg jo kjent til det meste av det som står i bibelen om Maria. Hver jul så leste vi juleevangeliet hjemme før vi pakket opp gavene. Vi hadde også en egen julekrybbe hjemme med Maria, Josef, Jesusbarnet, de tre vise menn etc. Men, Maria ble aldri noe mer enn en litt perifer skikkelse i min barnetro. Tror mine foreldre mente det var litt farlig å bli for opptatt av henne!

Nok om det, her kommer historien om mitt første møte med Maria:

Dette var mens jeg var student. Jeg hadde møtt min kone, fått to barn og var i en litt «urolig» periode. Alt dette styret med barn og familie tok litt av ungdommen fra meg, følte jeg. Min kjære kone opplevde jeg ofte som masende, litt for opptatt av dagliglivets bagateller og lite opptatt av det som jeg hadde lyst på: fest og moro!

Ettersom jeg var en aktiv student endte det hele med at jeg ble litt for opptatt av å være med på studentfester. Familien ble nedprioritert – og i tillegg ble jeg mer og mer opptatt av en studiekamerat av det motsatte kjønn! Med andre ord lå alt til rette for en familieær krise.

En kveld var jeg på kulturhuset i Tromsø med en kompis. Jeg husker ikke hva det var vi gjorde der – var det et skuespill eller konsert? Jeg husker at jeg hadde en uro inne i meg, en rastløshet og en følelse av at det var noe alvorlig galt i mitt liv. Det var noe som manglet. Men, jeg følte ikke på noen som helst måte at en religiøs krise var i emning!

Når vi kom ut av kulturhuset så skjedde det noe forunderlig. Tvers over torget ligger den katolske kirke. På kirkebygget er det en hvit statue av Maria. Denne har jeg gått forbi hundredevis av ganger uten å legge merke til. I denne mørke høstkvelden legger jeg merke til henne for første gang. Jeg har aldri sett noe så hvitt og rent før i mitt liv. Det er som om alle lysene i hele Tromsø i det samme øyeblikket blir rettet mot Maria. Hun blir opplyst og skinner sterkere enn alt annet rundt meg.

Der står jeg, med masse mennesker rundt meg, og ser at Maria lyser på den katolske kirken. Alle oppfører seg som normalt så det er tydelig at det bare er meg som ser dette. Jeg blir urolig og redd av denne opplevelsen, men samtidig skjer det noe inne i meg. Jeg føler at det finnes noe rent og vakkert. Noe som er større en min egen egoisme. Noe som er større enn meg selv. Noe som er ren kjærlighet!

Der og da ble mitt hjerte urolig for første gang. Før dette var det lysten og egoet som var urolig (og det kan det nok av og til bli enda). Men, denne uroen i hjertet var en helt annen uro enn det jeg hadde opplevd før. Jeg tror dette møtet med Maria berget mitt liv med familien, med min kone og barn. Jeg tror det var et tegn på at det var på tide å se etter en annen vei – hjertets vei.

Jeg husker redselen for at de andre skulle legge merke til at jeg så noe som de ikke så. En redsel for å fremstå som en religiøs raring! Jeg har aldri sett et sånt lys – hverken før eller senere.

Det er en god del år siden nå. Jeg har flyttet fra byen og bor en helt annen plass. Jeg har mange ganger etterpå sett denne statuen, men da har det bare vært en statue. En fin statue – men ikke noe mer. Den kvelden var det ikke en statue, men en lysende Maria.

For meg ble Maria virkelig den kvelden – og jeg tror hun forandret livet mitt.

Ave Maria, gratia plena,
Dominus tecum,
benedicta tu in mulieribus,
et benedictus fructus ventris tui Iesus.
Sancta Maria mater Dei,
ora pro nobis peccatoribus, nunc, et in hora mortis nostrae.
Amen.


Publisert av: Vandreren | november 30, 2009

Adventstid

Nå er det straks 1. desember og lukene på adventskalendere skal sprettes av mange små glade barn. Har et par stykker her i huset som ser frem til å få åpnet den første luken i morgen. Ingenting er som et lite sukkersjokk før man skal på skolen! Det er nok en og annen lærer som ikke er like glad for å få en gjeng med hyperaktive barn på skolen i adventstiden, men det er nå kun en periode i året.

Det er litt forskjell på de kalenderene jeg fikk og det mine barn har. De første jeg kan huske var hjemmelagde, med innpakkede små leker – og en og annen twist. Etterhvert fikk jeg fargerike kalendere med plastgreier i – og til slutt ble det sjokoladekalendere med sjokolade som smakte ekstremt søtt. Hadde neppe klart å spise noe slikt i dag.

Mine barn har fått kinder kalender i år. Store og flotte, med sjokolader og overraskelser. Det blir nok en vinner! De virket oppriktig spente og takknemlige for kalenderene, men jeg tror de er enda mer takknemlige for at vi går inn i denne spesielle tiden. Det er en familietid uten like. Det er nå man virkelig skal ta seg tid til å nyte forberedelsene, bake pepperkaker, lage drops, lage julekort, pynt og pakke gaver. For mange er dette stress og slit, men jeg har merket en større og større glede ved dette de siste årene. Det er godt å se at det fremdeles er mulig å få barnas oppmerksomhet en hel kveld. Tenk deg en hel kveld uten TV og PC! Med glade barn, julebrus, pepperkaker og julemusikk – og en aldri så liten juleøl til far!

I år har jeg satt meg et mål at vi hver kveld skal ta oss en liten stund i lag hvor far skal lese i en bok. Har lånt Julemysteriet av Josten Gaarder. Det blir nok en fin opplevelse for oss alle. Siden vi kom frem til at vi neppe blir å lese på julaften, ble det tjuvstart i kveld. Det ble en flott og fin liten kveldsstund i sofaen. Og vi er spent på fortsettelsen i morgen!

Vi har ikke noen aktiv kristenundervisning hjemme. Det er aftenbønner av og til, men ikke etter noe system. Vi diskuterer litt religion av og til, og særlig jentene stiller endel spørsmål. De ser jo også at jeg blar i en del bøker av religiøs karakter – og at jeg har en underlig tendens til å ende opp i kirker og kloster når vi er på ferie. Men, ettersom jeg selv ble utsatt for en nokså overdreven opplæring i barndommen så har jeg valgt å ikke presse dette inn i mine barn. Jeg vil heller vekke undringen og gleden over skapelsesverket i dem. Det tror jeg ikke skjer ved tvang eller pugging av bønner.

Undringen er ekstra stor når vi nærmer oss høytider. Min minste datter var i dag (og helt uten oppfordring eller oppmuntring fra meg) undrende til hvorfor Jesus måtte dø. Hun syntes det var trist at han skulle bli hengt på et kors. Hun vet at han stod opp igjen etterpå, men skjønner ikke hvorfor man måtte drepe ham. Jeg forsøkte et par små forklaringer, men innså raskt at jeg gikk meg fast i vanskelige setninger og uforståelig teologi – tro er vanskelig å forklare! Det er ikke lett å forstå hvorfor Jesus måtte dø! Det er ikke lett å forklare det heller! Jeg skiftet raskt emne ved å fokusere på at det var jo i påsken, nå blir det jul og da skal vi jo feire jesus fødsel! Så nå kan jeg kanskje bruke tiden frem til påske med å finne en god forklaring som selv en 8-åring kan godta.

Det siste jeg hørte fra barnerommet før hun sovnet var: «Pappa! Jeg tror på Gud og Julenissen, og at bamsene kan bli levende!»
Det tror jeg at Gud, Julenissen og Bamsene synes er flott!

Publisert av: Vandreren | november 21, 2009

En liten katolsk bønnebok

For ca et år siden kjøpte jeg en liten bok fra stolavbok.no – og den ble min lille følgesvenn på min vandring. Boken er liten, lett å ta med seg og inneholder egentlig nesten alt det jeg trenger av bønner. Det er morgenbønner, kveldsbønner, bønner til verneengler, skrifterbønner etc. Den har også en fin oversikt over sentrale bibelsteder.

Denne lille boken var, i lag med «en russisk pilgrims beretning» og «filokalia», det som fikk meg ut på min sjelelige pilgrimsvandring. Som alle pilgrimsvandringer er også min fylt av medgang og STORE motbakker! I en lang periode har jeg hatt litt problemer med å finne tid til lesing og bønn. Det har blitt med en og annen jesusbønn og noen tilfeldige Ave Maria de siste ukene. Det som har vært litt underlig er at jeg mistet min lille katolske bønnebok i løpet av denne perioden. Den er svært liten og i mitt virvar av bøker er det fort gjort at en bok stikker seg bort. Men, jeg ble oppriktig lei meg når jeg ikke kunne finne denne boken.

Etter noen dager med leting ga jeg opp å finne den. Men, for et par dager siden dukket den opp igjen. godt gjemt bak noen bøker i bokhyllen fant jeg den. Jeg vet ikke hva det var som fikk meg til å stikke handen bak bøkene i bokhyllen, men plutselig sto jeg med denne lille boken i handa.

Jeg tror nesten at det var et lite tegn – «ta denne boken og les den» – og det var et gledelig gjensyn!

Nå har jeg boken med meg i sekken når jeg drar på jobb. Jeg leser den ikke hver dag på jobb, men det er liksom en liten lettelse å vite at den er med meg! Kanskje jeg finner litt mer trygghet og tro nå.

Dominus Vobiscum!

Publisert av: Vandreren | november 13, 2009

Hvorfor blogger jeg?

Det begynner å bli en stund siden siste oppdatering. Det er nok en blanding mellom litt lite tid, en litt vrien PC og litt manglende glød i det siste som har medført at det har blitt litt lenge siden siste oppdatering.

Jeg bruker tidvis mye tid på nett – og særlig finner jeg glede i hva andre bloggere skriver om sin søken. Det er moro og spennende å se hva andre skriver, men i det siste har jeg hatt en følelse av at det er viktig å klargjøre litt for meg selv hvorfor jeg blogger. Hva er meningen med denne siden? Er det for å vise andre hvor «dyp» og «inderlig» min religiøse søken er? Er det en eksibisjonisme som ligger bak det? Skriver jeg mine innlegg for å få statistikken til å øke? Hvorfor gjør jeg dette – hvorfor skriver jeg ikke en dagbok i stedet?

Jeg tror det er en form for behovet for å bekjenne en tro – og behovet for at andre skal kunne se det som jeg mener er grunnleggende. Jeg har aldri vært veldig aktiv i kristne miljøer tidligere. Jeg har tilbrakt veldig mange timer på harde og ukomfortable lutherske kirkebenker i min barndom, men ikke som en aktivt kristen. På en måte føler jeg det som en lettelse – jeg trenger ikke å ta et voldsomt oppgjør med en tidligere menighet. De har nok aldri regnet meg som en av dem. På den andre siden så er det litt vanskelig å stå frem med det jeg selv oppfatter som en nokså konservativ kristendom (jeg er nok sikkert liberal for de aller fleste konservative, men føler meg som konservativ i forhold til mine omgivelser).

Men spørsmålet jeg sliter litt med er: Hvorfor skriver jeg dette? Hva er det jeg ønsker med denne siden? Jeg ser jo at det er spennende med mye besøk og kommentarer! Burde jeg lage noen flammende innlegg om homofilitet – om abort – om engler – om sex før ekteskapet – om kvinnelige prester i den katolske kirke – om sølibatet? Det blir sikker masse debatt og høye besøkstall av slikt. Er det derfor jeg blogger?

Grunnen til at jeg startet siden var at jeg søkte på internett om katolismen og den ortodokse kirke. Jeg har vært en fast leser av katolsk.no i lang tid – og har besøkt en del kirker på reiser. Jeg har ikke vært på mange messer, og har en viss frykt for å gå i messe. Jeg liker best å sitte ensom i kirken – å se på helgener, Maria og ha en liten stund med bønn alene. På en måte føler jeg meg ikke verdig til å tre inn i et kristen felleskap – er min tro sterk nok til å bli en av de frelste? Jeg er ikke sikker! Når jeg søkte så fant jeg en rekke fromme og søkende bloggere som skrev om sin vei til katolismen. Særlig ble jeg påvirket av http://bankerpapavensport.blogspot.com som jeg daglig følger med på. Det er noe med den sikkerheten som denne bloggeren har som jeg finner veldig vakkert og lokkende. Hvorfor kan ikke jeg finne den samme tryggheten i troen som han har, hvorfor er mitt hjerte urolig?

Jeg startet bloggen min som en dagbok på veien mot en tro. Jeg har nok troen i meg, men å finne tryggheten i troen er ikke så enkelt. Jeg håper at min blogg skal lede meg mot en tilhørighet i en menighet – men ser at det er nok en lengre vei enn jeg trodde i starten. Men det viktigste er at jeg har en tro i dag – tilhørigheten kommer nok etterhvert.

Jeg håper at jeg aldri skal bli ledet til å skrive et innlegg på denne siden som bare er rettet mot debatt og besøkstall.

Kjære Gud, la meg bli en ydmyk tjener som ikke ønsker mer en det Du ønsker av meg!

Publisert av: Vandreren | oktober 11, 2009

I munkenes tidsrytme

Leser en tynn, liten bok for tiden: «I munkenes tidsrytme» av Anselm Grün. Er ikke helt ferdig med den enda, men noe i den har fascinert meg. Det er jo en av få moderne religiøse bøker jeg har lest. Det meste ellers har vært fra kirkefedre eller ortodokse bøker fra 1800-tallet og tidligere. Det er litt avslappende og behagelig å lese et moderne språk, og spennende med temaer som er såpass nært opp til det som omgir meg i dagliglivet.

Boken starter med en liten analyse av forfatterens eget kloster og den rytme tiden har der. Utvilsomt er det noe å lære av den strukturering som tiden har der. Det slo meg, etter å ha kommet halveis i boken at jeg hadde valgt denne fordi den var så tynn og at dermed ville det gå raskt å lese den. Denne boken kunne jeg nok presse inn i et ellers stramt tidsskjema. Etterhvert går forfatteren mer over til å komme med metodikk for å strukturere leserens hverdag. Skal skrive litt mer om dette når jeg har kommet meg igjennom den boken – det tar jo tid å lese 🙂

Siden jeg startet med denne bloggen er jeg blitt mer bevist på å finne litt tid til ettertanke, bønn og lesing. Når jeg går over lengre tid uten å få dette til så føler jeg en uro og et savn. Særlig på jobb har jeg forsøkt å få en fin start på dagen ved å ta en liten kort bønn før jeg starter – det blir som oftest Angele Dei eller Ave Maria. Etter det så tar jeg en tur innom katolsk.no for å lese litt om «dagens helgen». Det er utrolig spennende og lærerikt å lese om helgener. Synes at det som ligger på katolsk.no om helgener burde komme ut i bokform. Etter dette starter jeg arbeidet. Jeg må også en tur innom noen gode blogger for å se om de har skrevet noe nytt. Etter pauser og lunsjen tar jeg igjen en liten bønn før jeg starter med arbeidet. Jeg føler at dette hjelper med å finne en ro til å gjøre arbeidet og at det faktisk gjør arbeidet bedre.
I utgangspunktet er jeg et svært lite organisert menneske, jeg er vel mer det man kan kalle en «rotsekk». Jeg er den som kommer for sent på møter, glemmer avtaler og kommer fra butikken med alt annet enn det jeg skulle kjøpe. Det er noe befriende med å være litt uorganisert, men samtidig blir det ofte at man er mer stresset og urolig enn det som kanskje er nødvendig. Jeg tror en viss grad av organisering er av det gode og faktisk kan hjelpe med å finne tid til ro og ettertanke. Bønnen er en sentral del av meg nå, det går sjeldent lenge før jeg ber Jesusbønnen inne i meg. Det er en fin bønn å bruke til helt enkle ting som når man skal ut å kjøre, starte PC’n, gå tur med hunden, spise en brødskive, legge seg for natten, ja i de aller fleste sammenhenger. Men av og til blir jeg tatt av stresset – enkelte dager er det jo bare mas – og da er bønnen helt borte. Da våkner irritasjonen, detaljer blir irriterende, lyder blir plagsomme, været blir dårligere og kaffen smaker ikke. Stress er bønnens fiende, bønn krever tid og ro. Med et stresset sinn blir bønnen bare en meningsløs handling, det blir en masse ord uten ettertanke. Ordene kommer ikke inn ditt hvor de hører hjemme.

Det som nesten er mest skremmende er at det i dag nesten er et tegn på vellykkethet at man er stresset og har dårlig tid. Man er litt mer viktig hvis man har mye som må gjøres og liten tid til å gjøre det på. En person som ikke jager tiden virker å være uten ambisjoner for sine omgivelser. Det er ikke rart at så mange ikke finner tid til Gud i sine liv når de er så stresset.

Jeg skal lese resten av boken, og  håper at den kanskje kan hjelpe meg litt på veien mot å finne enda mer tid til bønn og ettertanke. Slik jeg har opplevde det gir det bare bedre tid når jeg bruker litt av tiden til bønn, lesing og ettertanke.

Ora et labora!

Publisert av: Vandreren | september 29, 2009

De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael

I dag er det minnedagen for de hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael. Engler er en litt underlig greie for meg som er vokst opp i en luthersk, statskirkelig, pietistisk menighet. De var med i en del salmer i oppveksten, men noe aktivt forhold hadde man ikke til dem. Engler var nærmest en slags eventyrskikkelse på linje med troll og nisser – bare litt snillere.

I kompendiumet til den katolske kirkes katekisme er det en bønn som jeg har blitt fascinert av, både av innholdet og den vakre klangen – tror det er den vakreste bønnen jeg har funnet hittil:

Angele Dei
qui custos es mei,
me, tibi commissum pietáte supérna,
illúmina, custódi,
rege et gubérna.
Amen.

På norsk så forsvinner litt av den vakre klangen, men innholdet er det samme:

Guds engel,
du som verner meg,
til deg har den Høyeste omsorg betrodd meg,
opplys meg, vern meg,
styr meg og led meg,
Amen.

Jeg jobber med å memorere denne slik at jeg kan ha den med meg uten å lese den. En flott bønn i det daglige liv.

Tanken på at det er en Guds engel som verner meg og mine er varmende og beroligende, skulle bare ønske at engelen kunne opplyse og styre meg litt mer.

Publisert av: Vandreren | september 22, 2009

Tørketid

Det begynner å bli en stund siden siste oppdatering om min åndelig pilegrimsreise og det er bare å innrømme det med en gang: Jeg er inne i en periode av åndelig tørke. Jeg forsøker å holde fokuset, men i en travel hverdag er det så lett å bli forstyrret av alle mulige andre tanker og prosjekter. Jeg er derfor veldig glad for at jeg har denne bloggen som en aktiv påminnelse om at jeg er inne i en søken etter noe større.

Har fått en del bøker – og har prøvd å lese endel, men tankene farer alle veier. Det hele ente med at jeg la bøkene i bokhylla og tok opp en krim som en avveksling, mens jeg venter på at tørken skal gi seg. Sliter nok litt med å gjøre et valg i forhold til hva jeg skal fokusere mot. Det ortodokse eller det katolske – begge deler er fascinerende og lokkende, men det er litt vanskelig å finne ut hva som er meg nærmest.

Forsøker å huske på bønnen i det daglige liv, en liten jesusbønn og en Ave Maria gir meg en viss styrke – men så tar hverdagslivets bekymringer og gleder fokuset igjen. Det er kanskje lettere å holde på troen når man er aktiv i en menighet?

Vel, jeg vandrer videre igjennom denne tørken og satser på at fruktbare marker skal vise seg litt lengre fremover.

Publisert av: Vandreren | september 8, 2009

Bøker fra St. Olavs bokhandel

Fikk en pakke med tilbudsbøker fra St. Olavs bokhandel før helgen. Har ikke hatt tid til å se så mye på dem enda, men har bestemt at den første jeg skal ta for meg er «Guds innvirkning. Hva finner vi hos Johannes av korset?» av Iain Matthew.

Har dessverre ikke hatt så mye tid til lesing de siste dagene, så det går litt sakte med å bli ferdig med tolstoj’s Skriftemål. Det er ikke så mange sidene i boken, men den er nokså mørk og dyster – og dermed blir det til at jeg ikke leser noe særlig mer enn et kapitell i slengen. Tydelig at Tolstoj ikke har hatt det noe særlig godt i denne perioden, mange selvmordstanker og lite glede over tilværelsen! Skriver nok et lite innlegg på bloggen etter å ha blitt ferdig med boken.

Tror uansett at det er viktig å ta med seg litt av Tolstoj sine tanker på ferden videre. Livet er ikke bare en dans på roser, og på en pilegrimsvandring tror jeg at man må trø på en og annen tornefull sti. Jeg kjenner at jeg ønsker å komme i gang med noen andre bøker!

Lengselen og håpet om å finne en fast tro vil nok være der også etter at jeg er ferdig med «skriftemål».

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier