Publisert av: Vandreren | desember 2, 2009

Jomfru Maria

Et av de tidligste «tegn» jeg fikk på at noe var i endring i mitt religiøse liv var mitt første møte med Maria.
Nå mener jeg ikke at jeg faktisk møtte Maria, men det var en forunderlig opplevelse som fikk meg til å bli klar over henne på en helt ny måte.

Ettersom jeg har en god protestantisk oppvekst så har jeg jo kjent til det meste av det som står i bibelen om Maria. Hver jul så leste vi juleevangeliet hjemme før vi pakket opp gavene. Vi hadde også en egen julekrybbe hjemme med Maria, Josef, Jesusbarnet, de tre vise menn etc. Men, Maria ble aldri noe mer enn en litt perifer skikkelse i min barnetro. Tror mine foreldre mente det var litt farlig å bli for opptatt av henne!

Nok om det, her kommer historien om mitt første møte med Maria:

Dette var mens jeg var student. Jeg hadde møtt min kone, fått to barn og var i en litt «urolig» periode. Alt dette styret med barn og familie tok litt av ungdommen fra meg, følte jeg. Min kjære kone opplevde jeg ofte som masende, litt for opptatt av dagliglivets bagateller og lite opptatt av det som jeg hadde lyst på: fest og moro!

Ettersom jeg var en aktiv student endte det hele med at jeg ble litt for opptatt av å være med på studentfester. Familien ble nedprioritert – og i tillegg ble jeg mer og mer opptatt av en studiekamerat av det motsatte kjønn! Med andre ord lå alt til rette for en familieær krise.

En kveld var jeg på kulturhuset i Tromsø med en kompis. Jeg husker ikke hva det var vi gjorde der – var det et skuespill eller konsert? Jeg husker at jeg hadde en uro inne i meg, en rastløshet og en følelse av at det var noe alvorlig galt i mitt liv. Det var noe som manglet. Men, jeg følte ikke på noen som helst måte at en religiøs krise var i emning!

Når vi kom ut av kulturhuset så skjedde det noe forunderlig. Tvers over torget ligger den katolske kirke. På kirkebygget er det en hvit statue av Maria. Denne har jeg gått forbi hundredevis av ganger uten å legge merke til. I denne mørke høstkvelden legger jeg merke til henne for første gang. Jeg har aldri sett noe så hvitt og rent før i mitt liv. Det er som om alle lysene i hele Tromsø i det samme øyeblikket blir rettet mot Maria. Hun blir opplyst og skinner sterkere enn alt annet rundt meg.

Der står jeg, med masse mennesker rundt meg, og ser at Maria lyser på den katolske kirken. Alle oppfører seg som normalt så det er tydelig at det bare er meg som ser dette. Jeg blir urolig og redd av denne opplevelsen, men samtidig skjer det noe inne i meg. Jeg føler at det finnes noe rent og vakkert. Noe som er større en min egen egoisme. Noe som er større enn meg selv. Noe som er ren kjærlighet!

Der og da ble mitt hjerte urolig for første gang. Før dette var det lysten og egoet som var urolig (og det kan det nok av og til bli enda). Men, denne uroen i hjertet var en helt annen uro enn det jeg hadde opplevd før. Jeg tror dette møtet med Maria berget mitt liv med familien, med min kone og barn. Jeg tror det var et tegn på at det var på tide å se etter en annen vei – hjertets vei.

Jeg husker redselen for at de andre skulle legge merke til at jeg så noe som de ikke så. En redsel for å fremstå som en religiøs raring! Jeg har aldri sett et sånt lys – hverken før eller senere.

Det er en god del år siden nå. Jeg har flyttet fra byen og bor en helt annen plass. Jeg har mange ganger etterpå sett denne statuen, men da har det bare vært en statue. En fin statue – men ikke noe mer. Den kvelden var det ikke en statue, men en lysende Maria.

For meg ble Maria virkelig den kvelden – og jeg tror hun forandret livet mitt.

Ave Maria, gratia plena,
Dominus tecum,
benedicta tu in mulieribus,
et benedictus fructus ventris tui Iesus.
Sancta Maria mater Dei,
ora pro nobis peccatoribus, nunc, et in hora mortis nostrae.
Amen.


Advertisements

Responses

  1. Sterkt, gripende og personlig! Det merkeligste ved slike opplevelser er følelsen av å være alene i verden om å oppleve situasjonen på den måten der og da. Det var du og ingen annen som ble tatt tak i, og du formidler det unike gjennom «redselen for at de andre skulle legge merke til at jeg så noe som de ikke så.»
    En tankevekkende skildring!

  2. Slik er Maria, og derfor priser vi henne salig.Hun er vår mor som har omsorg for sine barn.

    Et lite dikt til deg også:

    Marikåpe

    Marikåpe, uanselig står du i vegkanten og på engene.
    Dine blomster er grønne og små.
    Ikke prangende fargerike som dine naboers.
    Men navnet, Marikåpe, Marias kåpe, Maria, himmeldronningen…hva har du å si meg?
    Som Maria står du der, beskjedent, ydmyk,
    Men i ditt indre, i bladets sentrum glitrer en duggdråpe, en juvel.
    Klart speiler den himmelen.
    Som Marias rene hjerte,
    som frukten av hennes liv, det klare vann,
    livets vann som utgår fra henne og Skaperen.
    Intet er klarere, renere og sannere enn duggdråpejuvelen i Marias indre.

    • Takk for et flott dikt!
      Har lest det mange ganger allerede, og kommer til å glede meg mange ganger over det fremover.
      Vandreren…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: