Publisert av: Vandreren | november 13, 2009

Hvorfor blogger jeg?

Det begynner å bli en stund siden siste oppdatering. Det er nok en blanding mellom litt lite tid, en litt vrien PC og litt manglende glød i det siste som har medført at det har blitt litt lenge siden siste oppdatering.

Jeg bruker tidvis mye tid på nett – og særlig finner jeg glede i hva andre bloggere skriver om sin søken. Det er moro og spennende å se hva andre skriver, men i det siste har jeg hatt en følelse av at det er viktig å klargjøre litt for meg selv hvorfor jeg blogger. Hva er meningen med denne siden? Er det for å vise andre hvor «dyp» og «inderlig» min religiøse søken er? Er det en eksibisjonisme som ligger bak det? Skriver jeg mine innlegg for å få statistikken til å øke? Hvorfor gjør jeg dette – hvorfor skriver jeg ikke en dagbok i stedet?

Jeg tror det er en form for behovet for å bekjenne en tro – og behovet for at andre skal kunne se det som jeg mener er grunnleggende. Jeg har aldri vært veldig aktiv i kristne miljøer tidligere. Jeg har tilbrakt veldig mange timer på harde og ukomfortable lutherske kirkebenker i min barndom, men ikke som en aktivt kristen. På en måte føler jeg det som en lettelse – jeg trenger ikke å ta et voldsomt oppgjør med en tidligere menighet. De har nok aldri regnet meg som en av dem. På den andre siden så er det litt vanskelig å stå frem med det jeg selv oppfatter som en nokså konservativ kristendom (jeg er nok sikkert liberal for de aller fleste konservative, men føler meg som konservativ i forhold til mine omgivelser).

Men spørsmålet jeg sliter litt med er: Hvorfor skriver jeg dette? Hva er det jeg ønsker med denne siden? Jeg ser jo at det er spennende med mye besøk og kommentarer! Burde jeg lage noen flammende innlegg om homofilitet – om abort – om engler – om sex før ekteskapet – om kvinnelige prester i den katolske kirke – om sølibatet? Det blir sikker masse debatt og høye besøkstall av slikt. Er det derfor jeg blogger?

Grunnen til at jeg startet siden var at jeg søkte på internett om katolismen og den ortodokse kirke. Jeg har vært en fast leser av katolsk.no i lang tid – og har besøkt en del kirker på reiser. Jeg har ikke vært på mange messer, og har en viss frykt for å gå i messe. Jeg liker best å sitte ensom i kirken – å se på helgener, Maria og ha en liten stund med bønn alene. På en måte føler jeg meg ikke verdig til å tre inn i et kristen felleskap – er min tro sterk nok til å bli en av de frelste? Jeg er ikke sikker! Når jeg søkte så fant jeg en rekke fromme og søkende bloggere som skrev om sin vei til katolismen. Særlig ble jeg påvirket av http://bankerpapavensport.blogspot.com som jeg daglig følger med på. Det er noe med den sikkerheten som denne bloggeren har som jeg finner veldig vakkert og lokkende. Hvorfor kan ikke jeg finne den samme tryggheten i troen som han har, hvorfor er mitt hjerte urolig?

Jeg startet bloggen min som en dagbok på veien mot en tro. Jeg har nok troen i meg, men å finne tryggheten i troen er ikke så enkelt. Jeg håper at min blogg skal lede meg mot en tilhørighet i en menighet – men ser at det er nok en lengre vei enn jeg trodde i starten. Men det viktigste er at jeg har en tro i dag – tilhørigheten kommer nok etterhvert.

Jeg håper at jeg aldri skal bli ledet til å skrive et innlegg på denne siden som bare er rettet mot debatt og besøkstall.

Kjære Gud, la meg bli en ydmyk tjener som ikke ønsker mer en det Du ønsker av meg!

Advertisements

Responses

  1. Kjære Vandreren!
    La meg først få uttrykke min ydmyke takknemlighet over hvordan du omtaler bloggen min! Ofte er det nok slik at jeg uttrykker meg ett hakk lenger fram enn der jeg befinner meg; jeg skriver altså om troen slik jeg håper den vil arte seg på neste steg i min utvikling. Det blir som å sette seg et nærmål og opptre som om jeg allerede har nådd det.
    Jeg tror personlige innlegg av den typen du har skrevet her, blir lest med større interesse enn debattinnlegg om kontroversielle emner. Dessverre er det sistnevnte kategori som får fleste kommentarer, men disse kommentarene bidrar ikke alltid til din egen utvikling.
    Jeg har enorm respekt for din tvil og ditt behov for metarefleksjon slik vi finner det i dette innlegget. Som voksne har vi nok lettere for å utvikle oss langsomt over tid i stedet for å ha brå og dyptgripende omvendelser. Derfor er det rett å bruke den tiden man trenger. Det er ikke noe tilbakeskritt, bare en endret framdriftstakt.
    Lykke til videre – jeg følger bloggen din like regelmessig som du min!

    Vennlig hilsen
    Inventus


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: