Publisert av: Vandreren | august 28, 2009

St. Augustin

«Hvem er jeg, og hvordan er jeg? Finnes det noe ondt som jeg ikke har begått, enten i gjerning eller i ord iallefall med min vilje? Men du, Herre, er god og barmhjertig. Du så i nåde til meg i dødens dyp, og med din høyre hånd renset du mitt hjerte til bunns og tok bort fordervelsens avgrunn i meg. Jeg ville ikke mer det som jeg hadde villet, men jeg ville det som du ville»

Augustin, Bekjennelser.

I dag er det minnedagen for Augustin av Hippo. Han har i mange år vært en av mine kjære følgesvenner gjennom boken bekjennelser. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest den, men det er en bok som aldri slutter å facsiner meg. Den er en total utlevering av en manns oppvekst, en selvbiografi om veien til Kristus. En unik bok i litteraturhistorien.

På nettsiden katolsk.no kan man lese mer om Augustin: http://www.katolsk.no/biografi/augustin.htm

Augustin fenger meg av flere grunner. Han har søkt sannheten gjennom platonsk filosofi (noe jeg også har vært opptatt av) og har hatt et ungdomsliv fylt av fest og moro (ja, hvem har ikke det). Han hadde et svært vanskelig, men kjærlig forhold til sin mor. Han var en oppadstormmende mann med muligheter til å gjøre en stor karriere da han møtte sitt kall.

De ordene som førte til at Augustin fant sitt kall var: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». Dette leste han etter å ha hørt en stemme kalle ham til å lese mens han satt i hagen med Paulus brev foran seg. Hans omvendelse har hatt historiske konsekvenser og har ført til at jeg i dag, over 1600 år senere, sitter her og leser hans bekjennelser.

Moren til Augustin var en meget from kristen. Hun brukte alle sine krefter på å få ham omvendt og var meget ulykkelig over alle hans ville krumspring, men trøstet seg med: «Det er umulig at en sønn som har voldt så mange tårer, skulle gå fortapt». I dag er han en av de stor kirkefedrene og minnes av millioner av katolikker – det er nesten så man blir litt svimmel av å tenke på det. Dette er vel det jeg savner mest i den protestantiske kirken, – historien, tradisjonen og mystikken.

I kveld skal jeg feire minnedagen for Augustin og ta hans ord til ettertanke: «Jeg ønsker å røre ved deg der du kan berøres, og henge fast ved deg der det kan skje»

Advertisements

Responses

  1. «Dette er vel det jeg savner mest i den protestantiske kirken, – historien, tradisjonen og mystikken.»
    Det er så presist uttrykt, Vandreren, akkurat der ligger hele problemet med Den norske kirke og de protestantiske kirkene i andre land: De er uspennende!
    Jeg fascineres enormt av det du skriver fordi du både i dette innlegget og i de foregående viser innsikt i og kjennskap til gammel litteratur. Du går til kildene – ad fontes – og søker svar på kloke spørsmål.
    Dette er et lovende utgangspunkt for en blogg! Lykke til!

    Vennlig hilsen
    Inventus

  2. Takk Inventus,
    Jeg er rørt over at du tar deg tid til å følge med på min blogg. Jeg har fulgt din blogg over lang tid og dine innlegg har vakt mange tanker hos meg – og også sparket meg i gang med denne vandringen som jeg har utsatt i så alt for lang tid.

    Måtte våre veier møtes!
    Vandreren.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: