Publisert av: Vandreren | august 26, 2009

Den første nøkkel

«Den fire og tyvende søndag efter Pinse gik jeg i kirke for at bede under middagsmessen; man læste det afsnit af Pauli brev til tessalonikerne, perikope 273, hvori det hedder: bed uden ophør. Denne sætning fæstnede sig frem for alt i mit sind, og jeg begyndte at grunde over, hvorledes er det muligt at bede uden ophør, når det dog for ethvert menneske er nødvendigt også at beskæftige med andre ting for at opretholde livet.»

Med dette spørsmålet starter den russiske pilegrim sin vandring.

I forordet til den norske Filokalia, som kun inneholder en liten del av dette store verket, finner man en metode/teknikk. Ved kombinasjon av bønnens ord og menneskets hjerteslag/åndedrett kan man bringe bønnen fra leppene og inn i hjertet. Det er forskjellige variasjoner i metoden hos de ulike kildene, men noen hovedtrekk er like:

  • Hyppig påkallelse av Jesu Kristi navn
  • Oppmerksomhet under påkallelsen
  • Å gå inn i seg selv, eller som det heter: sinnets inntreden i hjertet.

Fader Johannes har skrevet denne delen av boken og kaller dette nøkler til den skjulte ark.

Den første nøkkel er den hyppige påkallelse av Jesu Kristi navn. Det blir nesten som annen trening – ved gjentagelser av samme øvelse  og tilvenning vil  dette kunne bli en del av ens natur. Bønnen blir en fast del av mennesket. For nybegynnere anbefales den varianten som hellige Gregorios av Sinai lærer: Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg. Dette er jesusbønnen i sin enkleste variant. Ved å starte med en enkel bønn fester man seg med dens innhold. Bønnen skal leses regelmessig og uten hast, og gradvis må en befri seg fra uoppmerksomhet og forstyrelser. Etterhvert vil man kunne få bønnen til et nivå hvor hjertet av seg selv påkaller Jesu Kristi navn – og hvor man nærmer seg «Jeg sover, men mitt hjerte våker».

OK – dette ble litt knotete og kraftig overforenklet. Det står mye bedre beskrevet i boken – og det er absolutt ikke noe hokus pokus meditasjon som setter deg i stand til å fly over fjell og daler. Dette er mer en konsentrasjonsøvelse som må forstås i forhold til Hesykhasmen.

Jeg skal forsøke å fordype meg litt mer i dette senere, men når låner jeg litt fra en annen blogg:

«Hva står hesykhasme for? Det er ikke snakk om noen organisert bevegelse, heller ingen spesiell lære. Det er viktig å understreke at vi snakker om en integrert del av den ortodokse kirkes liv. Vi snakker mer om en praksis. Ordet hesykhasme er avledet av ordet hesykhia som betyr fred, ro. Det dreier seg om en indre fred, som oppstår når menneskets hjerte er renset for alt uvedkommende, og mennesket kan skue Gud ansikt til ansikt. Men ordet brukt i presens partispipp kan også bety helt enkelt: de som lever i stillhet, taushet, kun konsentrert om indre bønn. Nettopp av denne grunn har Jesusbønnen blitt selve grunntonen i eneboerens ensomme liv. Blant eneboere, og i de små klostersamfunnene, inntar ofte Jesusbønnen sammen med individuell kontemplasjon den plass som de liturgiske gudstjenestene har i klostrene. Hesykhastene tilbringer sine liv i kontinuerlig konsentrasjon og arbeide, i årvåkenhet og i bønn, alt dette i den ene hensikt å bekjempe lidenskaper og laster, og å fremelske dydene. De kaller det «å rense Guds bilde i seg selv», og bønnen er det viktigste redskapet i denne prosessen, for bønnen er den aktive og bevisste samtale med Gud som er det godes kilde, og det er der mennesket kan hente kraften som skaper forandring i ens liv. Hesykhastene konsentrerer seg om Jesusbønnen i denne sammenhengen, og denne repiterer de uavlatelig.»
(Kilde: http://bjornolav.blogspot.com/2006/03/jesusbnnen-del-i.html)

Min fascinasjon for denne tradisjonen er stor og jeg har derfor valgt å starte med denne enkle lille bønnen. Denne forsøker jeg nå å gjenta ofte i løpet av dagen. På kvelden setter jeg av litt tid til å sitte stille for meg selv etter at alle har lagt seg for å la bønnen komme inn i meg. Dette er faktisk ikke så lett. Jeg bruker en rosenkrans for å holde litt kontroll på hvor lenge jeg ber, men jeg føler til stadighet at tanken vandrer i fra bønnen og til helt hverdagslige ting. Konsentrasjon i bønn er mye vanskeligere enn man tror.

Vandringens første mål blir å finne frem til en rolig, uanstrengt indre bønn. Deretter skal jeg fokusere på neste mål.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: