Publisert av: Vandreren | august 25, 2009

Pilegrim?

«Af Guds nåde er jeg et kristent menneske, ved mine gerninger en stor synder og af stand en hjemløs pilgrim av laveste byrd, bestandig på vandring fra sted til sted. Min ejendom består af følgende: Over ryggen bærer jeg en vadsæk med tørt brød og ved mit bryst Den Hellige Bibel – det er alt.»

Slik starter «En russisk pilgrims beretninger» i den danske versjonen. En liten bok som har hatt stor betydning for meg – og for mange andre. Den danner også grunnlaget for min egen pilegrimsferd. Men hva er så en pilegrim?

Slik forklares pilegrim i Wikipedia:

«En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Pilegrim kommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk». Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for han kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. I middelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted».

Fenomenet er kjent fra flere religioner, og er innen enkelte, som islam og bahai, i utgangspunktet regnet som en plikt for de troende. Målet for en pilegrimsferd kan være et hellig sted, som for eksempel Jerusalem eller Roma for kristne, eller Mekka for muslimer. Det kan også være en spesiell begivenhet, som en helligkåring eller en spesiell religiøs festival. Tradisjonelt har det vært vanlig å se på veien til målet som en helt sentral del av pilegrimsferden. Man brukte ofte meget lang tid, og trosset mange farer, for å nå målet.»

Jeg tror at det er viktig å legge vekt på «veien til målet som en helt sentral del». Det er det jeg har tenkt å fokusere på i starten av denne vandringen. Det er kanskje litt enkelt å si at «veien blir til mens man går» men i starten tror jeg at det er viktig for meg å fokusere på dette. Nå er det veien som er målet – så får veien ta meg til målet til slutt.

Det er en forunderlig følelse i meg nå. Nærmest en skrekkblandet fryd. Hva er det som gjør det så skummelt med en slik vandring? Er det den samme frykten som jeg alltid har følt over for det religiøse? Redselen for hva som skjer hvis jeg må stå frem for alle rundt meg med min tro. Noen vet jo allerede at jeg har søkt lenge etter dette. Bokhyllene hjemme er fulle av bøker med religiøse tema, men det er noe hvis man faktisk blir troende! Hvilke konskvenser vil det få? Kommer jeg til å miste respekt fra andre? Hvorfor er det så mye farligere sosialt å si at jeg tror på Gud enn å tro på spåkoner, UFO, healing, gjenferd og julenissen? Her jeg er nå – i starten – tror jeg at den redselen vi har for Gud skyldes frykten for å måtte gi fra oss makt. Det å legge makten i Guds hender er et stort skritt. Jeg tar det lille skrittet først og ber om at Gud i det minste tror litt på mine hensikter og hjelper meg videre på vandringen.

I slutten av boken sier den russiske pilegrimen: «Bed for mig arme synder, at Herren i sin store barmhjertighed vil styre min vej til det bedste». Hva annet kan man be om?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: